hits

Oppdatering Bob

Jeg er sikker på dere alle tenker mye på Bob, hvordan det egentlig går med ham i dag. Nå trenger dere ikke undre lenger! Selv om han i løpet av det siste året har hatt det bra, så har han gått igjennom en identitetskrise på veien. Han ble født som bonsai-tre, og alle forventet av ham at han skulle oppføre seg som et bonsai-tre. Men når han innså at alle her aksepterer ham som han er, så har han nå "blomstret", og det er ikke mye miniatyr å se lenger. Bladene har blitt gigantiske, de er vel ca et sted mellom 10-15 ganger større enn de bladene som falt av i sin tid.

Før:

 

Nå:

Og under hans bugnende suksess gjemmer han som alltid sitt lykkelige ansikt <3

Viktig å merke rørene sine godt!

Alle som jobber på lab vet hvor viktig det er å merke prøvene sine! Men det er ingen lov som sier at man ikke kan være litt kreativ i samme slengen ^^

Er nail strengtheners et alternativ til å behandle negler som skaller av/fliser?

I fjor ble jeg fullstendig bitt av neglebasillen. Jeg fikk øynene opp for nail art, så hvor mye gøy man kan ha på neglene, og brukte en ikke rent så liten formue på negleprodukter.

Gode neglepleietips

Jeg lærte meg raskt mange svært gode tips for vekst og neglepleie, blandt annet fra denne bloggen, som forsøker å bruke vitenskap og neglens anatomi til å debunke myter og forklare hva som faktisk funker. Og så klart fra negleguruen Cristine (simplynaillogical). De viktigste stikkordene er "vær forsiktig", "bruk negleolje" og "unngå vann". Det viser seg egentlig at det beste du kan gjøre for å få lange, fine negler er.. wait for it... å ikke brekke dem!

Men selv om min ikke-dominante hånd ser bedre ut enn noen gang som følge av mine nye vaner, så står det verre til med høyrehånda. Selv om jeg gjør "alt" riktig, bruker negleolje, beskytter neglene med neglelakk, unngår å buffe neglen, fjerner lakken ved å soake av (ikke gni), så slutter ALDRI de to mest aktive fingrenes negler å dele seg i lag/skalle av.

 

Den store feilen

Det hele begynte en grå høstdag for et drøyt år siden. Jeg hadde flotte sterke negler, ikke veldig lange, men lange nok til at de var filt i en feminin form. Mitt yrke innen forskning innebærer mye lab. Ettersom jeg alltid bruker hansker, så kan jeg tillate meg å ha denne hobbyen, imens om jeg jobbet på sykehus hadde måttet holdt neglene helt korte, og holdt meg unna neglelakken. Men denne dagen ble jeg bedt om å ta en blodprøve av noen deltagere i et forskningsprosjekt. Dette skal gjøres uten hansker for å kjenne etter blodårene på armen. Her sto jeg da med de bittelitt for lange neglene, og innså at de ville gjøre det vanskelig å finne årene til deltagerne. Så jeg ble tvunget til å gjøre det forferdelige.. Å klippe dem helt ned med en svær, sløv saks.

Etter dette ble de aldri de samme igjen! Jeg trodde en ujevn kant raskt ville vokse ut med mine gode rutiner, men det som fulgte kunne jeg ikke forberede meg på. Nelgenes øverste lag begynte å splitte seg og skalle av, og splitten forplantet seg stadig innover neglen etterhvert som den vokste ut.

I det påfølgende året prøvde jeg alt. Og da mener jeg ALT!
- Å file den helt ned (nærmest umulig ettersom splittinga alltid gikk litt lenger ned på negleplaten enn den frie kanten til neglen)
- Å klippe neglen helt inn med negleklipper (enda lenger inn enn filinga)
- Å buffe vekk delen som splitter seg
- Å rive av delen som splitter seg
- Å klippe av delen som splitter seg
- Å la delen som splitter seg vokse ut (spoiler alert, de knekker av uansett)
- Å alltid bruke neglelakk for å beskytte neglen
- Masse negleolje hver dag
- Å gå uten neglelakk for å unngå uttørking med neglelakkfjerner
- Å kun bruke peel-off base coat for å unngå uttørking med neglelakkfjerner

Problemet syntes å være at stadig bruk av hendene gjorde at splitten alltid forplanta seg innover. Det eneste jeg ikke har prøvd er
- Å bruke negleherdere
- Å legge meg i kunstig koma for å la neglene vokse ut uten at hendene er i bruk.

Ettersom sistnevnte ville gitt en meget kjedelig livsstil, gjenstår bare negleherdere. De har jeg alltid vegret meg for å bruke, da hardere negler ofte er skjøre og brekker lett. Neglen trenger å være fleksibel for å unngå å brekke i dagligdagse situasjoner der man f.eks. dulter neglen borti noe. Men altså, når ingenting annet funker, why the fuck not?

Hva er negleherdere?

Negleherdere (nail hardener/strengthener) inneholder formalin, som er et relativt farlig stoff. På laben bruker vi det til å fiksere biologisk materiale, som vil si at vi bevarer formen og forhindrer at det råtner eller degraderes. Formalinen lager bindinger i proteinene, DNAet og RNAet. Formalin er klassifisert som mulig kreftfremkallende, men er også svært irriterende og kan fremkalle voldsom allergi. I sikkerhetsdatabladet for formalinen vi bruker på laben (10%) står det at vi må bruke hansker i godkjent materiale, og helst åndedrettsvern. I negleherdere er ikke konsentrasjonen av formalin så høy, men det er uansett viktig å unngå hudkontakt ved bruk av disse. Jeg har omsider bestemt meg for å å ta risken, og prøve en av de populære som har 2% formalin. Dette er ganske høyt innhold, men fortsatt vel under EUs grenseverdi på 5%. Jeg skal bruke den en begrenset periode for å se om den kan hjelpe neglen å komme seg over skallingen, Så om jeg ikke er allergisk burde det altså gå fint!


Tilstanden i dag, et trist syn. Jeg har brede negler, og at de må holdes så korte hjelper IKKE

Litt om "eksperimentet":

Jeg skal selvsagt prøve å gjøre dette mest mulig etter vitenskapelig metode. Ettersom jeg har to problemnegler skal jeg prøve det på en av dem (test), og bruke den andre som negativ kontroll (uten negleherder). En god studie har flere repetisjoner av både testen og kontrollen, men dessverre har jeg bare to problemfingre å ta av. En god negativ kontroll skal likne mest mulig på testen, derfor skal jeg bruke vanlig base coat for sammenlikning. Det optimale hadde vært en som var identisk som negleherderen bare uten formalin, men det har jeg ikke tilgang på, så da får jeg velge noe som likner.

Svakhetene til denne studien, er

- De to fingrene ikke er den samme fingeren, så jeg kan aldri vite at de er like mye i bruk, og blir utsatt for de samme påkjenningene i hverdagen. Men ettersom de to fingrene har samme utfordring med skalling, velger jeg å anta at variasjonen mellom de to ikke er så stor. 

- Studien er ikke blindet. Jeg kommer til å vite hvem av neglene som har fått nelgeherderen og hvem som har kontrollen. Med mindre jeg kan finne noen som er villig til å hjelpe meg å påføre den imens jeg ser vekk... Noen frivillige?

 

Følg med om du vil se resultatene av mitt lille eksperiment.
For science!!

Den gripende historien om Bob

Det hendte i de dager, at et lite tre flyttet inn på kontoret mitt. Jeg syns til forveksling at han kunne minne om Sideshow Bob fra simpsons, så vipps var navnet hans spikret. Han var liten og søt, så ut som et menneske med armer og bein, og med digert, frodig "hår" i form av myriader av små blader.

Men det var tydelig fra starten at lille Bob mistrivdes på jobb. Blad etter blad ble gule, skrumpet inn, og falt av. Bob så ikke bra ut... Jeg tror han ble mobbet av de andre plantene, for når jeg flyttet ham til pulten min istedenfor i vinduskarmen med de andre, så sluttet han å miste dem. Og straks jeg tok ham tilbake til vinduskarmen, så falt de av som fluer.


 

Nå var det kun et friskt blad igjen, og det så meget mørkt ut. Det hindret ham ikke i å opptre offentlig og være Jodelkjendis

Men mørkere skulle det bli. Det vokste ut noen få nye blader, men innen kort tid hadde han mistet dem alle igjen..


...men heldigvis var det nye skudd på vei, og det kunne sees på alle greinene! Det var klart at Bob var en fighter!

 
 

Gleden var stor! Gudene smilte, lykken florererte, og kontoret ble fylt av livslyst.

 

....

 

Men så skjedde det....

Lille bob ble syk. Alvorlig syk! Jeg dro på ferie, og når jeg var tilbake ble jeg møtt med et trist syn. Bob, en gang så lykkelig og frisk, hadde nå blitt angrepet av spinnmidd! For den av dere som ikke har hørt om dette før, er dette en sykdom som rammer særlig de litt svakere plantene, med generell nedsatt allmenntilstand. Middene spiser på bladene, og spinner et vev som den innkapsler hele planten i. De gir seg ikke før de har spist opp alle bladene, og planten er død.



Var alt håpet ute for Bob?? Følg med...



Jeg klipte av alle greinene hans, vasket hele stammen med zalovann, og la ham på det felles pausebordet til avdelingen min, så han ikke skulle smitte de andre plantene med midd. Bob hadde et tappert smil igjennom hele prøvelsen, og nå fikk han støtter og prayers fra alle vennene på snapchat.


HURRAA! Stemningen var til å ta å føle på imens vi ventet på å se om middene var borte, eller om de ville spise opp de nye spirene...

 

 
Først en liten, grønn sløyfe (just like his mama), og så en ny grein! Det var utrolig hvor raskt han vokste.

 

 
Det artige med å plassere en menneske-aktig plante midt på et bord er at han blir en snakkis i gangene på jobben! Alle på jobb heide nå på Bob.



Her ser du Bob som feiret fredagens julebord fra balkongen!

 

Jeg tror moralen vi kan trekke fra denne solskinnshistorien er at noen planter trives bedre med å spise lunch med mennesker enn i vinduet med de andre plantene.

Og at screenshot-prayers redder liv. <3<3<3<3

 


 

 

 

Et liv uten TV

På lørdag gjorde vi noe drastisk i heimen. Vi fjerna TVn! Vi tok hele den svære, flate saken, og bar den opp på loftet. Why would anyone do such a thing, lurer kanskje du? Jeg spør meg selv det samme, for å være ærlig. Jeg elsker serier! Det er mitt favorittsyssel når jeg vil slappe av, og koble ut. Leve meg inn i noen andres spennende liv, glemme litt at man eksisterer selv, nesten.

Ulempen er jo når det blir for mye TV. Man kommer hjem fra jobb, setter seg ned for å se noe imens man spiser middag, og plutselig er hele kvelden borte. Det på tross av at man egentlig har vært oppe lenger enn man hadde planlagt, og strengt tatt ligger langt på etterskudd søvnmessig.

Det høres kanskje ut som en klisjé, men vi bestemte oss for at tiden vår er bedre tilbragt uten den såkalte kopekassa, og at vi ønsket mer kvalitetstid. Mest er det vel en form for sosialt eksperiment. For hadde vi bare skrudd den av og sagt "nå skal vi ikke se på så mye TV" så ville det fort bli like mye TV igjen. Så da gikk vi altså mer drastisk til verks.

Sånn ser det ut nå der TVn brukte å stå. En klar dekorativ forbedring, vil ihvertfall jeg si:



Ingen jul uten sado-neshornet!!



 

Så, hvordan har de første dagene uten TV vært?

Søndag: Vi strekker oss stadig etter tastaturet (vi bruker bare en PC koblet opp til TVn), rart å ikke skulle se på noe når vi spiser frokost etc. Jeg ser på en dokumentar på mobilen om å arbeide innen porno. Vi bruker dagen til andre ting, uten at jeg kan huske hva, og spiller Yatzi og kortspill når kvelden faller på. Jeg har vokst opp uten hytteturer. Jon vinner. Vi er ikke noe flinkere til å legge oss tidlig uten TV.

Mandag: Jeg jobber sent, men vi spiller litt quiz etter å ha spist middag som de gjorde i gamledager, rundt bordet. Jon vinner igjen. Jeg lærte mye nytt, som allerede har rømt ut fra hodet mitt så raskt det klarte. Vi la oss etter 00:00

Tirsdag: Jeg jobber enda senere, men oppdager når jeg kommer hjem at det er mye mer komfortabelt å lakke neglene ved et ordentlig bord, istedenfor huket foran et salongbord imens jeg ser/hører på TV. Ender opp med å bruke altfor lang tid på et negledesign, og legger meg etter 02:00

 

Foreløbig rapport: Det funker helt fint å ikke ha TV, ihvertfall når man tilbringer hele dagen og kvelden på jobb. Men TVn kan dessverre ikke få skylda for at jeg legger meg for seint. Dang it, jeg som håpte å ha funnet løsningen på uopplagthet! Jeg håper jeg ikke legger meg etter 04:00 i kveld.

 

Oh sweet freedom!

Noe forsinket, dette her, men:

 

HURRAAAAA ENDELIG FERDIG Å STUDERE!!

Det er en surrealistisk følelse å være ferdig å studere etter så mange år. Plutselig er det ingen oppgaver som skal skrives, ingen deadliner som skal opprettholdes, ingen eksamener å lese til.

Ikke misforstå, jeg elsket å være student. Det er ikke uten grunn at folk sier studetiden er den beste i deres liv. Jeg kommer alltid til å føle et savn, og føle nostalgiske fine ting når jeg tenker tilbake og ser bilder fra den tiden, og dæven så stolt jeg egentlig er, over å ha oppnådd en master i bioteknologi. Jeg, som ikke trodde jeg var laget for studier (jeg trodde ikke en gang jeg skulle bli ferdig med vgs..)!



En lykkelig Oda en nydelig sommerdag, nettopp funnet ut at hun fikk en A på oppgaven sin!

 

Oppgaven min handlet om å bruke en ny og fancy genredigerings-metode som heter CRISPR/Cas9 til å utføre små endringer på lungeceller i kultur, for å forstå mekanismene bak hva som gjør at røyk fører til lungekreft.

Her er en screenshot av forsiden, beklager dårlig bildekvalitet:




 

*Credits for the cover photo: Image courtesy of Stephen Dixon and Feng Zhang Reprinted
with permission from AAAS. The image relates to a paper that appeared in Jan. 3, 2013,
issue of Science Express, published by AAAS.

Ut på tur!

Denne uken skal jeg og sjefen min ta med oss alle prøvene i prosjektet vårt og dra til en lab ved NMBU i Ås, og analysere dem på en fancy maskin som vi ikke har på vår lab. Å besøke andre laber er alltid interessant, og noen ganger rett gøy. Fra fjorårets samarbeid med en lab på Blindern, lærte jeg for eksempel mange gode tips om rutiner på laben, hvor jeg har tatt med meg flere av dem og innført i laben på jobben også. Jo mer perfekt en utfører noe på laben, jo mer pålitelige blir naturligvis dataene man skal jobbe med videre.

I går tok jeg på meg full thermodress med flere gensere og en boblejakke under, og gikk inn på fryserrommet (-20 °C) for å sortere ut de prøvene jeg skal ha med meg. Det var så kaldt at jeg fikk iskrystaller i øyevippene! Jeg kan ikke helt forstå at jeg taklet å være ute i hele dager på den temperaturen når jeg drev med ridning. Nedenfor er jeg, sexy i thermodress, imens jeg venter på at fingrene mine skal tine opp så jeg kan gå inn igjen i fryserrommet og fortsette. Jeg kan jo bare bruke tynne bomullshansker som får plass inni latexhanskene, ettersom jobber med DNA-prøver.

Jeg er helt ute av stand til å få til duckface. So sue me!!

 

Sminkedama

Her om dagen skulle jeg innom for å kjøpe meg en ny concealer til under øynene.

Jeg gikk inn på mac-butikken, og kikket meg rundt, og til slutt kom en svartkledd og tungt sminket (litt oransje?) dame bort til meg. "Jeg skal ha den der i farge NW20!" sa jeg, stolt over å ha faktisk sjekket på forhånd hvilken farge jeg skulle ha. Det var da hun, som en god merselger, spurte meg om jeg trengte en concealerbørste til den. Børsten kostet mer enn concealeren selv (!), som gjorde at jeg ikke bare jattet med, men sa "nei takk, jeg tar den bare på med fingrene, jeg"!

Damen stoppet opp, hun snudde seg rundt fra reolen med børstene, og stirret på meg med gapende munn. Hun stirret på meg som en spedalsk. I hennes øyne må mine sjokkerende primitive sminkevaner ha vært på lik linje med å springe rundt i lendeklede og jakte på gnuer inne på kjøpesenteret.


"ODA FLINK Å TA PÅ SMINKE!!"
 

 

Dette puster du inn!

Dette er en av de mange ettermiddagene som tilbringes på jobben.

I dag isolerer jeg DNA fra luftprøver. Partiklene i luften, som mikroorganismer, har blitt fanget på et filter, og nå skal jeg få ut DNAet fra disse mikroorgansimene for å kunne teste hva de er.

I prosessen har jeg i dag mikroskopert noen av disse prøvene, og der finner man mye rart. Spesielt å tenke på at vi puster inn alt dette på daglig basis!!






Dette første bildet er nok en liten, rund soppspore. De er ofte runde, har et hardt "skall".
Bildet under er nok også en soppspore, men en annen type som har mange "sporer", eller kjerner, i seg som erter i en belg.




Øverst er pollen fra furu, og de er nesten formet som et mikke mus-hode. Under der er pollen fra gran, som er rund med tre "nupper" som stikker ut. 




Her kan man bare gjette! Jeg tipper dette er noe slags plantevev. Ettersom planteceller alltid tegnes som firkantede i biologibøkene, så kan det jo hende at rektanglene du ser er celleveggen som var rundt plantecellene.



Dette er nok en sopp-hyfe. Mugg er laget av mange bittesmå tråder som denne, og sammen danner de det bomulls-liknende mugget vi ser i syltetøyet.



Dette er nok også en slik hyfe, men hvem vet, kanskje det er en liten mikroskopisk orm, en nematode? (Tror ikke det, for jeg tror ikke de er luftbårne, men artig tanke uansett!)



Dette her kan jeg bare spekulere på hva er fornoe. Vi kaller det en artifakt! Det er ihvertfall et faktum at man kan finne mye artig i lufta rundt oss. Ho-ho. Dagens kleine ordspill.

 

Nå er inkubasjonstiden til prøvene mine ferdig, så da er det tilbake på lab for å fullføre prosedyren. Ha en fin kveld!

Katten burde hatt facebook!

I det siste har jeg på Facebook sett mange varianter av bilder med budskap om at katter ikke er skapt for norsk vinterkulde over lengre tid, og at man derfor må  passe på å la katten komme inn på de kaldeste dagene.

Dette er et veldig bra og viktig budskap, som jeg gladelig deler, men dessverre så har ikke Lauritz sett noen av disse bildene. Han vil bare ut. Hele. Tida.

Han mjauer som en gal ved døren når jeg pusser tenna om morran, og nekter å komme inn når jeg roper på ham. Jeg går stadig på jobb med tjue kilo dårlig samvittighet fordi jeg ikke fikk inn kreket før jeg dro. I helgene når vi fyrer og koser oss inne så ser jeg for meg kos i sofaen med pledd, en god serie, og en pusekatt på fanget, men neida. Kattulf er ikke interessert, foretrekker ti minus.

'Cause he be out chillin'!



En styggsøt bjørn

Dette er et lite mikroskopisk dyr som kalles bjørnedyr (water bear, moss piglet):

Jeg elsker denne fredfulle lille filmen om dem. Se på den når du er stressa, den er soothing for sjelen!


Bjørnedyrene er ca en halv millimeter store, og er helt ekstreme. De tåler seks ganger så mye trykk som havets dypeste punkt, stråling i doser som er 100 ganger høyere enn det vi tåler, temperaturer fra nær det absolutte nullpunkt til vel over 100 grader. Ja, de kan faktisk sendes ut i rommet og overleve det. De små st.. søtingene kan klare seg fint uten mat i ti år. TI ÅR!

Det vitenskapelige navnet deres er tardigrade, som betyr "slow walker". De er altså noen treige tarder som subber rolig rundt og ikke gjør så mye annet enn å spise.

Jeg syns de ser ut som et lite hamster.. med åtte bein.


 

 


Weee
 

Nytt år, nytt semester

Noen uker inn i det nye semesteret. Jeg føler egentlig at stresset etter eksamenstiden før jul aldri har gitt seg. Jula gikk så fort, og føltes ikke som en avkobling, siden jeg reiste og jobbet og ble syk. Egentlig gledet jeg meg mest til å komme i gang igjen med skolen.

Jeg har fått karakterer på førjulseksamenene, og de gikk forsåvidt bra, minus et fag, men det faget var det så dårlig opplegg på at dere ville ikke trodd meg om jeg fortalte om det. Lesson learned: At det er et masterfag på NTNU betyr ikke nødvendigvis at det er profesjonelt lagt opp. Et lite tips til deg som skal studere eller velge fag; velg de som har blitt undervist i mange år med samme foreleser. Da er som regel ugresset luket ganske grundig.

 

I vår skal jeg ta følgende fag:

Systembiologi (databaser, it, simuleringer av biologiske ting)
Medisinsk Genetikk (akkurat det det høres ut som)
Mikrobiologi (læren om bittesmå organismer)
Miljøbioteknologi (å bruke mikroorganismer som et verktøy for å løse miljøproblemer)
Eksperter i Team (et prosjekt alle masterstudenter på NTNU må ta som skal lære oss å samarbeide med forskjellige studieretninger, helst om et emne som er minst mulig relevant for studiet sitt) 

For å klare dette semesteret har jeg bestemt meg for å ha følgende innstilling: Hver dag er eksamensperiode , som i prinsippet betyr at jeg hver dag skal jobbe som om hver kveld var min siste(til å lese på eksamen). Siden jeg har litt konsentrasjonsproblemer kombinert med en hang til å finne alt annet i verden mer interressant enn det jeg MÅ gjøre, har jeg utarbeidet meg noen enkle regler som skal følges til enhver tid inne på lesesalen. Hvis jeg ikke kan følge dem så må jeg forlate den.


I tilfelle du lurer på hva en distraksjonsliste er, så er det et ark hvor jeg skriver ned enhver pensum-urelatert tanke som spontant måtte oppstå i hodet mitt, før jeg rekker å tenke videre på den. Jeg fulgte denne teknikken når jeg leste til eksamen før jul, og det funka overraskende bra. I dag kjøpte jeg en bok som jeg skal bruke til dette formålet fremover:


 

Den fjerde regelen står ikke på lista, fordi den gjelder i alle rom, ikke bare lesesalen. Jepp, jeg har godteristreik (again). Og det har jeg klart i en hel måned so far =D


 

Ghost

I dag er det mandag. Dagen som er nøyaktig en uke fra nå, kommer til å bli en viktig en for meg. Da skal jeg nemlig først ha min aller første eksamen som masterstudent, i det faget jeg liker best av de i år. Når jeg spankulerer ut av Nidarøhallen, litt småtrist fordi jeg etter det kun har tre vanskelige eksamener igjen, så kan jeg likevel trøste meg med noe fint: Jeg skal nemlig på konsert den kvelden!!

Konserten jeg skal se på er en svensk gruppe som heter Ghost. De er meget karakteristiske, ettersom de er anonyme hele gjengen, de går kledd i helt svarte kapper som skjuler ansiktet, med unntak av vokalisten. Han er nemlig sminket som et skjelett, og går i kardinalkappe og pavehatt, med masse opp-ned krusifikser på. Har hørt ham blitt beskrevet som en anti-pave. Den gjengen her har satanistiske tekster, og musikkstilen deres er en slags blanding av gladmetall og 70-80-tallsrock. Så sykt fengende! De lager visstnok ordentlig bra sceneshow, og nå som jeg begynner å kunne mange av sangene godt, så innser jeg at denne konserten kommer til å bli en av de beste jeg har vært på (ulempen med å høre på så mye musikk fra 70-tallet and such, er at artistene jeg digger ofte enten er døde, eller har brutt opp gruppa).

Jeg hørte en av sangene deres i sommer, og etter å ha hørt på flere av dem, så ble jeg hekta. Det er veldig fint å ha noe sånt å glede seg til midt oppi eksamenslesinga.

 

Her er en av mine favoritter av dem. Enjoy!  (evnt, snakkes på byscenen neste mandag!)

Zombievampyrkatt med rosa kjole

I helga hadde jeg bursdag. Jeg ble 25 år gammel, halvveis til fæmti. Siden bursdagen min er en ukes tid etter halloween, så brukte jeg det som en unnskyldning til å ha utkledningsfest. Jeg elsker å kle meg ut som en katt, så for å gi kostymet en halloween-swung, så var jeg i år en zombievampyrkatt. Med rosa kjole.


Halen min er ikke så synlig å bildet, men den er der.

Lotte kledde seg ut som offeret mitt:



Jeg lagde en svær gulrotkake med dobbel glasur, og dekorerte den med morderedderkopper og parterte, blodige seigmenn:



Og hele stua ble pyntet med spindelvev, edderkopper, laken med blodige håndmerker på, og 100000 kubbelys.

Jeg fikk kjempemye fint i gave, for eksempel eksamensgodteri, pokemon-t-skjorte, slangesmykke, blomster, leke til katten, Bigbang-CD og et spill til NES'en min.


Fikk nydelige roser av den fine kjæresten min <3



Nå har jeg levert semesteroppgaven min, som har ligget og hengt over hodet mitt som en tung mørk sky i flere uker, så det føles fantastisk. Snart begynner eksamenstiden, og da kan jeg bruke mye tid på å få en skikkelig forståelse for de fagene jeg holder på med.

Fem timer igjen..

Dette er mitt første innlegg som handler om å være bioteknologimasterstudent! Jeg har i skrivende stund vært det i ca tre måneder, så nå burde jeg begynne å få en idé om hvordan det er; Nemlig både-og. Det er natuligvis deilig å lære nye ting, og slippe den sykehusrelaterte vinklingen på alle fagene, slik det var på bioingeniørutdanningen, men samtidig er det noen ting som ikke er helt slik som jeg forventet det. For oss som ikke hadde tatt en integrert master, kom alt veldig bardust på. Vi måtte ta avgjørelser raskt etter studiestart som jeg egentlig ikke føler vi var tilstrekkelig informert til å ta. Vi var heller ikke klar over hvor mange valgmuligheter vi hadde. Vi fikk en liste med anbefalte fag, og måtte vel egentlig skjønne selv at den listen var en anbefaling, og ikke våre eneste alternativ. NTNU har veldig mye mer å tilby!

De fagene jeg tar i høst er:

-Molekylærgenetikk (der lærer vi om basic kunnskap samt metoder innen genetikk på et molekylært nivå)
-Systembiologi (Anvendelse av bioinformatiske verktøy, databaser og biologiske modeller)
-Nanomedisin (Kan nesten bare beskrives som medisinsk utgave av illustrert vitenskap)
-Eksperimentell celle- og molekylærbiologi (et fag med en ny gjesteforeleser hver time. Føles ut som et lappeteppe av forskjellige tema)

Nå, tittelen på dette inlegget. Det er nå fem timer til jeg skal levere semesteroppgaven min i nanomedisin. Jeg spiser en sein frokost som er rester av kinamaten min fra i går, så skal jeg blokkere alle interfererende internettsider, som facebook og blogg.no. Prokrastineringen er sterkere enn noen gang, når jeg faktisk skriver et blogginnlegg for første gang på flere måneder.




Wish me luck!

 

Gnurk!!

Endelig tilbake. Det er så deilig å være i Trondheim igjen etter to måneder i Molde, og før det tre måneder i Reykjavik. Jeg elsker rommet mitt, manekengen på peisen, speilet i dusjen, periodesystemet på veggen, mitt gigantiske klesskap som ikke trenger noen kompromisser på klesmengde, menneskene jeg bor med! Det er så fint å ha katten tilbake også, han har bodd med foreldrene mine i et halvår nå. Det var også utrolig fint å se kjæresten min igjen etter det som føltes som årevis fra hverandre. Var vel ca en måned.

I dag har jeg ikke fått gjort så mye, jeg har nemlig brukt all tiden min på å pakke ut all bagasjen min og rydde, så det ser levelig ut igjen.

Vårrengjøring i klesskapet: Har sortert/kategorisert alle kjolene mine. Først etter stoff og form, sekundert etter lengde og farge. Har også hevet ut hele 9 kjoler i dag :O !


Kosekos: Jeg vet ikke hvorfor, men Lauritz er mye mer kosete når vi er i Trondheim enn i Molde. I stad lå vi begge og tok oss en powernap. Da så vi enda søtere ut enn på dette bildet!





Baby Corpse: Brødrene mine kjørte meg til Tronheim, og overnattet i kollektivet i natt. En av dem, eller begge, la denne ekstremt creepy dukken med som snikpassasjer i den ene kofferten min. Guttene jeg bor med ble sjokkert og fascinert, og la den på peishylla sammen med de andre rare maskotene vi har i leiligheten.

 

I morgen skal jeg videre. Da drar jeg til Tromsø i en liten uke. Blandede følelser! Jeg gleder meg veldig til å se hvordan Lotte bor i Tromsø, og syns det er morsomt å dra til byer jeg aldri har vært før, men så er det så sykt digg å være tilbake i Trondheim også. Fem dager er helt ok, da, og til neste helg er jeg her for godt =D=D=D

 

M.V.H. Oda Gnurkfrøken Foss, overdoset på livet

Jeg kom inn!

Livet mitt er nå forankret til NTNU i de neste to årene. Jeg er plutselig blitt en masterstudent i bioteknologi, og skal lære masse mer om genetikk. På engelsk! Dette kommer til å bli hardt og utrolig awesome!

 

For en ukes tid siden begynte mine bekymringer å øke for hva jeg EGENTLIG skulle gjøre, i fall jeg ikke skulle komme inn. Jeg elsker jo Trondheim, som beleilig nok er den eneste byen i Norge det er vanskelig for en bioingeniør, som meg selv, å få jobb. Jeg bor i tillegg i verdens beste kollektiv, så tanken på å måtte forlate det var nesten helt utelukket. Da ville jeg heller skaffet meg en vaskejobb å leve på, om jeg ikke fikk noe annet. Da jeg fikk vite at jeg fikk studieplass var lykken derfor stor, og det eneste kjipe at jeg satt på jobben akkurat da, og ikke var i stand til å juble høyt!

Akkurat nå sitter jeg igjen med et ganske annet problem. Hvilke fag skal jeg velge?! Det er så mange interressante alternativer. To be continued!


Oda Foss, fremtidig Master of Science!

Grønne ting som stikker opp overalt!!

Det første jeg tenkte når jeg steg av flybussen den 1. juni, var "å herregud. Varme! Jeg hadde glemt at du eksisterte!" Det var juni, og jeg hadde enda ikke gått utendørs uten boblejakka jeg kjøpte på loppemarkedet i Reykjavik.

Jeg hadde vandret rundt og trodd det var vår, og at det sakte, men sikkert ble sommer, også på Island. Det tok tre skritt på trønder-landjorden før jeg forsto hvor feil jeg hadde tatt! Grunnet Islands spede forsøk på sommer hadde mine "solceller" blitt feilkalibrert, så det minste snevet av sol ble tolket som sommertegn. Dette her var faktisk EKTE varme!

Jeg ble tvunget til å ta av meg strømpebuska mi, rett der i Munkegata (som er gaten der alle bussene stopper i Trondheim, og dermed alltid er rikelig befolket). Humøret mitt, som allerede var helt forvirret av gleden over å komme hjem igjen til Trondheim etter tre måneder, og tristheten over alt og alle jeg måtte forlate i Reykjavik, ble momentant skrudd opp på hyperaktivt glad! Jeg hadde i tillegg vært oppe i over et døgn, og hadde dratt direkte fra Islands nattebyliv til flyet hjem.

Det andre jeg oppdaget, var hvor grønt og fint det var, og alle trærne som var overalt rundt meg! Det va helt amazing! Det tok alt jeg hadde av viljestyke å ikke reise meg opp å juble midt på trikken, der jeg satt, kilt fast mellom setet og all bagasjen min. Lotte kom og møtte meg på trikkeholdeplassen, og jeg var så ubeskrivelig glad for å se henne igjen! Vi drog med oss alle koffertene og sekkene mine bort til huset, og alle inntrykkene gjorde meg så gira at jeg rett og slett bare måtte springe rundt, hoppe og hyle høyt i lykke. Lotte filmet meg og la det ut på Facebook, så klart.


Meg på flyplassen, fremdeles litt brisen etter en natt på byen. En ryggsekk på ryggen, en på magen, og en trillekoffert i hver hånd (for ikke å glemme kaninkosedyret Bogge, som hang på hele veien fra Reykjavik til Trondheim).
 

Jeg var så gira, men visste at innerst inne var det en trøtt jente. Etter at jeg hadde hengt litt med folka jeg bor med, og gått rundt i undertøyet i noen timer, og dermed sikkert skremt/sjokkert den nye leieboeren vår, så var det på tide å ta seg en powernap. Jeg visste jo at jeg skulle ut den kvelden, jeg hadde nemlig noen på den festen jeg hadde ventet tre måneder på å møte igjen!

Sengen måtte først reies opp, deretter skulle Lotte og jeg endelig ha vår etterlengtede kosetid! Livet var perfekt, der og da. Søvn var dog håpløst. Jeg minnes å ligge å regne ut "nå har jeg vært våken 29 timer.. nå har jeg vært våken 30 timer..." and so on.


Kosetid med Lotte <3

Jeg fikk meg heldigvis en times shut-eye til slutt, for så å stå opp og sykle på en fest klokka ett om natten, kun ikledt en hvit sommerkjole, siden temperaturen fremdeles var sinnsvakt herlig!


1. stk lykkelig meg i varmen en sen julikveld!

 

Kollektivsavn!

De siste par ukene har jeg havnet i en gjeng her i Reykjavik som bor i et kollektiv. Først når jeg har hengt med/hos dem en stund, innser jeg hvor mye jeg har savnet å bo i kollektiv! Jeg er mest irritert over at jeg ikke har møtt på gjengen tidligere.

Det er noe spesielt med å være rundt folk på samme alder. Man er aldri alene, selv om man bare henger og ikke gjør på noe spesielt. Ja, selv dramaet som kan følge med har jeg egentlig savnet. Det er kun to uker igjen til jeg er hjemme i mitt eget kollektiv igjen. Can't wait!! <3



I tillegg til hvor fint det er å bo i kollektiv, så begynner jeg å bli mektig lei av å bo her jeg bor nå. Det teite, lille rommet mitt som har crappy internettilkobling, om noen i det hele tatt. Så er det dette med at huseieren ikke takler å bo sammen med folk på tross av at hun leier ut rom i huset sitt. Resultatet er at vi leieboerne føler oss i veia, og mildt sagt lite velkommen. Ikke får jeg ha besøk, ikke får jeg høre på musikk (i motsetning til huseiren, som kan ha country-popen og dansebandene sine på full guffe i stua imens hun synger med), og ikke kan jeg en gang gå rundt og være en normal person i et hus, uten at hun kommer og poengterer at hun alltid vet hvor jeg er fordi jeg er "a very noisy girl".

Retur blir på alle måter totally amaze!

LEvert

Da var BAcheloren levert. Nå er det kun to tinger på agendaen

 

 

  1. Vaske klær

  2. Drikke vin

 

 




Les mer i arkivet » Oktober 2017 » Desember 2016 » November 2016
Oda Astrid

Oda Astrid

29, Oslo

Lab, vitenskap, katter og nail art, det er livet mitt oppsummert!

Kategorier

Good old days

Mine siste blogginnlegg

Kommentarer

Lenker